Image and video hosting by TinyPic

long time no see

Flte brtt for skrive litt igjen, og har ingen andre steder gjre av det jeg skriver s bare poster det her.

Noen ganger s lurer jeg bare p hvorfor jeg velger det jeg velger. Hvorfor kan jeg aldri tenke meg godt nok om fr jeg gjr noe?
Jeg gr p medier og kommunikasjon p videregende. Hvorfor i svarte helvete valgte jeg den linja nr det eneste jeg liker gjre der er etterarbeidet av prosjektene vre? Alts redigering av bilder, lyd, html, css og alt det der. Det er kun det tekniske jeg liker og det er det vi gjr minst av.

Jeg vet at jeg hater snakke med eller mte fremmede mennesker, og jeg takler det absolutt ikke. Jeg vet at jeg ikke er en person som kan vre i media eller jobbe som journalist p noen mter. S hvorfor valgte jeg g den linja? Egentlig burde jeg latt vre begynne p skolen i det hele tatt det ret her, frem til jeg blir frisk, for jeg takler ikke menneskene. Jeg orker ikke g p skolen, og det som plager meg mest av alt er fravret mitt. Jeg burde ikke gtt p skolen n nr jeg ser p fravret mitt. 16 dager og 189 timer + 3 varselbrev. Det er resultatet mitt av velge og g p skolen det ret her. Men igjen s er ikke det frste ret p videregende et valg, jeg mtte g p skolen det ret her, ingen i verden ville latt meg slippe g p skolen og feile et helt r. For det er det jeg gjr. Jeg feiler s hardt i forhold til hva jeg egentlig kan. Ja, jeg har greie karakterer og stkarakter i alle fag, men det er ikke mitt beste. Jeg kan bedre. Fr hadde jeg kanskje 1-3 dager og under 10 timer fravr i ret. Og n er det ganga med et antall jeg ikke vil tenke p engang. Jeg blir kvalm av se hvor jvlig lavt jeg har falt. Det her er ikke snn jeg er. Jeg er en bedre person enn det jeg er n. Og jeg er s jvlig forbanna p meg sjl at det ikke engang er n vits beskrive hvor forbanna jeg er. Jeg hater meg selv, mer enn det er det ikke si.

Ja, jeg har for s vidt slutta med selvskading fysisk, men jeg er blitt ekstremt flink til konstant fortelle meg selv at jeg suger til at jeg gjr og at jeg kun feiler. S jeg har vel kanskje ikke slutta likevel. Jeg vet ikke. "Jeg vet ikke" er brtt blitt de orda jeg sier mest om dagen bortsett fra "jeg elsker deg." Jeg fler meg som en helt jvlig drlig person. Jeg fler meg som en drlig meg. En rva versjon av meg selv. Hvorfor mtte det bli snn? Hvorfor mtte det skje med meg? Hva er greia med det? Ja, jeg fr hjelp. Men hva faen gjr man nr hjelpa ikke hjelper. Jeg gr p medisiner som ikke funker og jeg snakker med alle slags personer uten at det hjelper. Hva faen er feil med meg, hvorfor kan jeg ikke i det minste se en fremgang. Et lite hint om at det faktisk gr jvlig sakte oppover? For jeg orker nemlig ikke ha det snn her lenger.

Tanker og faenskap

Advarer mot skrivefeil i dette innlegget, grunnet at jeg ikke orker lese gjennom alt sammen.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye tanker. Det er tanker om hva som helst. De surrer og gr i hodet mitt hele dagen, og noen ganger blir jeg bare borte. Helt fjern, sitter bare og stirrer ut i lufta og nr jeg fr sprsmlet om hva jeg tenker p s forsvinner alt. Blankt. Kommer ikke p en eneste ting. Dette er noe som plager meg veldig, for jeg blir s ekstremt psykisk sliten og deprimert av det. Og n som jeg egentlig har det bra, s er det jvlig kjipt.

Jeg har ftt meg kjreste, han er verdens herligste og utrolig omsorgsfull. Han tar vare p meg og passer p at jeg forteller han om det som plager meg. Det er godt vite at jeg endelig har en person i livet mitt igjen, som jeg kan fortelle alt til. Problemet mitt igjen er at snakke, som tidligere, ikke hjelper. Tankene mine er der fortsatt etter jeg har fortalt dem til noen, de forsvinner liksom ikke. S igjen tar jeg sjansen p at skrive de ned kanskje hjelper. Jeg vil egentlig ikke skrive det ned, for da blir alt s virkelig, men samtidig s er det kanskje akkurat det som kan gjre at jeg fr litt orden i rotet der oppe.

Det er tre litt "store" tanker som har plaget meg mest. Det er min mor, en tidligere bestevenninnne og meg selv.

Hva er en god mor? Er det en som er kjrlig, omsorgsfull og tilstede p alle mulige mter?
En som passer p at du har alt du trenger av klr, mat og diverse utstyr til skole osv? En som gir deg lommepenger mot noen hjemmeoppgaver? En som betaler klrne dine nr du trenger noe nytt, men lar deg betale selv hvis det er noe du har, men bare har lyst p? En som har middagen klar nr du kommer hjem fra skolen og er sulten? En som alltid passer p at du har nok mat i magen og ikke trster i hjel? En som passer p at du gjr leksene dine og ver til prver? En som spr hvordan prvene gikk og hva resultatet ble? En som spr hvordan det gr med treninga de? For hvis disse tingene er det som beskriver en god mor, s har jeg en slik. Mamma passer p at jeg fr nok mat og drikke, har klr jeg vil g med og ikke fryser i, og hun passer p at skolen og treninga mi gr som den skal. Men likevel s er det en stor del av mammarollen her som mangler, og som jeg fler at jeg virkelig trenger. For hva med det psykiske? Hva med sprsmlene om hvordan jeg har det p skolen, og hvordan jeg fler at klassemiljet er? Hva med sprsmlene om hvordan det gr p vennefronten? Har du fortsatt kontakt med vennene dine, har det vrt noe krangling du trenger og snakke om osv.. er sprsml jeg sjeldent fr. Og hva med og bare sprre om det er noe jeg vil snakke om? Eller bare si at hun er glad i meg? Jeg kan ikke huske sist mamma sa at hun var glad i meg ansikt til ansikt. Fra fr sommeren og fram til n, kan jeg telle p en hnd hvor mange ganger hun har sagt hun er glad i meg over melding. Og jeg kan ikke engang huske sist hun ga meg en trstende klem. Eller en skulder grte p. Mamma er ikke tilstedet for meg psykisk. Det fles som om hun ikke bryr seg om hvordan jeg egentlig har det.
Og ikke nok med at hun ikke er der for meg, som jeg mener er den viktigste delen av det vre mamma, s har hun et helvetes temperament. Dette gr spesielt utover stefaren min, men ogs meg, for det er forferdelig slitsomt hre p hver jvla gang hun skal krangle om en absurd liten ubetydelig jvla ting. Det er kvalmt hre, for hun har en mte krangle p som er s sinnsykt frekk og spydig at jeg kunne spydd av det. I tillegg er det utrolig slitsomt, stressende og frustrerende og hele tiden tenke at "nr jeg kommer hjem n, s krangler dem sikkert, eller s har dem nettopp gjort det." Fordi, tro det eller ei, s er det nesten verre se ansiktene deres etter de har kranglet. Mamma koker av irritasjon og stefaren min har et tomt blikk ut i rommet, p tv'en eller pc-skjermen. Jeg er redd. Redd for miste stefaren min. Redd for at han ikke skal orke mer, og jeg ikke lenger er en god nok grunn til at han skal bli. Fordi han er pappaen min. Den egentlige pappaen min er ikke pappaen min, han er bare faren min, han er ikke tilstede p samme mte som stefaren min, han er ikke i livet mitt i det hele tatt og er ikke verdt nevne engang. Poenget er at jeg er sliten, dritt lei og pissredd for miste farsfiguren min, men samtidig vil jeg han det beste og det beste for han er og ikke bo her. Uansett hvor vondt det er skrive det, s er det det som er sant. Det her er p en mte bare overflaten av hvordan det egentlig er, og man forstr ikke hvor slitsomt det er fr man er der selv, men jeg klarer ikke forklare situasjonen noe dypere enn det her, det er for vondt og for vanskelig sette ord p. Men n skriver jo ikke jeg det her ned for at lesere skal forst det, jeg skriver det ned for at jeg skal kunne klare rydde det unna litt, og prve komme meg gjennom de to siste rene hvor jeg er boende hjemme.

Den neste tanken er min tidligere bestevenninne. Men siden jeg vil vre anonym p den bloggen her, s vil jeg ikke g detaljert inn i det, for da blir det for gjenkjennelig. Men la oss si at fra 7. klasse til sommeren til 9.klasse (tror jeg), var hun den eneste personen jeg kunne fortelle absolutt alt til. Vi hadde et spass nrt venneforhold at vi delte alt. Vi var ganske forskjellige i personligheten. Hun var nysgjerrig og ville prve ut mange ting en 7-9 klassing ikke burde, og hun fikk meg med p noe av det. Mens jeg trakk meg mer tilbake og prvde holde meg unna. Men utenom da hun gjorde disse tingene, var hun min person. Hun var den jeg snakka med om alt som plaget meg. Og den eneste personen jeg har snakket med, som det faktisk holdt og bare fortelle ting til. Vet ikke hvorfor det var snn med akkurat hun, men jeg regner med det bare er snn med noen mennesker og at det dessverre ikke er noe vi kan bestemme. I hvert fall. N snakker jeg om hun akkurat som om hun er dd, men det er hun alts ikke. Hun hadde/har det ikke s bra med seg selv eller hjemme der hun bodde, s sommeren til niende klasse bestemte hun seg for rmme hjemmefra, jeg hjalp henne, vel vitende om at alt hun fortalte meg om situasjonen hjemme var sant og at vi fortsatt ville holde kontakten. Hun klarte det og der hun er n, har hun vrt siden da. Eneste som er, er at vi har null kontakt. Fordi hun av en eller annen jvlig fucka grunn brtt mener at jeg er feig og hun er ogs av en annen rar grunn sur p meg. S vi snakker rett og slett null, nada, zero, ingenting sammen. Vi er ikke engang venner p face, fordi hun vil ikke godta meg. Grunnen til at jeg har tenkt p akkurat dette s mye i det siste, vil jeg tippe er at jeg har gtt uten en person snakke med i ca. 2 r n, og nr jeg for ikke s lenge siden fant gutten jeg elsker og som jeg kan snakke med alt om, s kom alt rett tilbake og slo meg bokstavelig talt midt i trynet. Det var s absolutt ikke forventa at det skulle komme s sterkt tilbake, men det gjorde det visst. Jeg tipper at jeg bare m godta at jeg mest sannsynlig ikke fr snakket med hun ordentlig og bare m g videre. Det blir jvlig vanskelig, men har ikke akkurat noe annet valg..

S var det me, myself and I. Av en eller annen rar grunn s er det snn at jeg er veldig flink til plage meg selv dra meg selv ned med negative tanker. Snn har det alltid vrt, og snn kommer det mest sannsynlig til vre en god stund framover, men jeg hper det kommer til g gradvis oppover. Jeg har aldri vrt fornyd med meg selv, verken utseendet eller personlighet. Jeg fler at jeg ikke presterer p skolen, som venn, som datter, som sster eller som kjreste. Jeg fler hele tiden at alle personene i livet mitt fortjener en som er bedre enn meg. En som er penere, slankere, vakrere, snillere, mer omtenksom, mer kjrlig, flinkere p skolen, flinkere til psykisk vre der for de som trenger det, at de alle sammen rett og slett fortjener en som ikke er meg, men en bedre en. En mer perfekt. En mer suksessfull person. Og som oppnr noe og faktisk gjr en forskjell, og er i andres liv for en grunn, for f andre til fle seg bedre, for f frem det beste i personene rundt seg. Jeg fler at jeg ikke presterer p noen av disse omrdene. Enda kjresten min, som er s herlig som han er, forteller meg hele tiden jeg betyr noe, at jeg er verdt noe og at jeg lever for en grunn. Det er bare s forbanna synd at jeg ikke klarer se det selv. Det er synd, trist, slitsomt og utmattende. Jeg prver s hardt for fle meg bedre. Jeg prver slutte med spise en six-pack med kinder maxi hver dag (for dette gjr jeg faktisk) og jeg vet at for f en sunnere livsstil s m jeg g en halvtimes tur hver dag. Jeg har s lyst til klare og gjre disse tingene, men orket og motivasjonen holder meg tilbake. For jeg gjr ingenting av det her. Jeg spiser fortsatt kinder maxien og jeg gr ikke turene, jeg ligger inne synes synd p meg selv i stedet. Enda jeg vet hva som m til for at jeg skal fle meg bedre. Jeg klarer bare ikke gjre det, fordi jeg er s forbanna sliten og lei. Og det er s ekstremt frustrerende at jeg ikke vet helt riktig hvor jeg skal gjre av meg. For disse tingene gr ikke bare utover meg, det gr utover kjresten ogs, som jeg er med hver dag. Han blir sliten av at jeg er s langt nede, det m han bare bli. Og jeg er s redd for at selvtilliten og selvflelsen min skal delegge forholdet vres. Jeg er rett og slett bare ndt til skjerpe meg, og bestemme meg for at snn livsstilen min er n, skal den ikke fortsette vre. Endringer skal bli gjort uansett hvor lang tid det tar og hvor jvlig hardt og tft det kommer til bli. Jeg nekter, absolutt blnekter ha det snn her lenger. Faen heller.

Sint. Frustrert. Dum. Hpls.

Rop om hjelp! (kan trigge)

Blanding av frustrasjon, utmattelse, sinne og et bittelite snev av lykke utgjr det som kommer under her.

Hva er det som gjr at en person velger kutte seg nr man faktisk merker et snev av lykke? Jo, fordi det ikke er nok. For det frste, jeg er langt i fra vre lykkelig. Det eneste "glade" i flelsene mine n er en melding jeg fikk av mamma som sitter en etasje over meg, hvor det stod at hun elsket meg av hele sitt hjerte. Selvflgelig blir jeg glad av det, hvert fall nr hun aldri sier det. S f det p melding er s absolutt bedre enn ingenting og en begynnelse. Men s kommer nsket om mer. Jeg trenger mer. Flere ting som gjr meg glad p en gang i mrke stunder. Det er det eneste som kan f meg til kutte meg. Men hvordan kan folk vite det? Jeg forteller det jo ikke akkurat til noen heller. Det er noe jeg m jobbe med, men det er ikke bare meg.

For meg er kutting et rop om hjelp, et rop om at jeg ikke klarer veldig mye lenger. Et rop om oppmerksomhet og en mte f ut de negative flelsene p. Selv om det ikke hjelper s lenge, s er det bedre enn ingenting.











Oslo i dag

I dag har jeg vrt i oslo. Jeg kan med hnda p hjertet si at i dag var en bra dag. Det var akkurat det jeg trengte, komme meg bort litt sammen med ei god venninne. Bare snakke om alt mulig, vre p kaf, hjemme hos hun og rundt omkring. Jeg kan virkelig se for meg g p skole i oslo i 3 r, dere vet kanskje ikke det, men det er mye mulig jeg skal begynne p skole vekk herfra. For begynne p nytt. Nye/flere venner. Mennesker som ikke har kjent meg omtrent hele livet, og mennesker som ikke har sett meg i mange r tidligere. Mennesker som ikke kan dmme etter hva de har hrt jeg har gjort/sagt tidligere eller hva jeg ikke har gjort/sagt tidligere. Det hadde vrt s utrolig deilig.

Hehe, det blir ganske randome bilder som egentlig ikke passer til innlegget. Meninga var at jeg skulle ta bilder av mobilen min, men jeg endte opp med speile ting i skjermen p mobilen ta bilder av det i stedet. Jaja.. Om noen vil at jeg skal forklare hvordan jeg redigerer bildene mine, s si ifra, da tar jeg det i et eget innlegg:-)
















Bursdag i dag

S har jeg brtt bursdag ogs. 16 r. Tiden flyr, og jeg skulle egentlig nske tiden gikk veldig fort i noen r framover n, eller s kunne den gtt tilbake. Jeg ser fram til vre ferdig med skolen, og bare jobbe, f en familie og kanskje endelig vre lykkelig. For vre rlig, s er jeg ikke noe spesielt glad i ha bursdag, hvert fall ikke de siste rene n. Jeg gruer meg til feire bursdagen min, fordi det er s mye fokus p meg. Jeg gruer meg til komme p skolen, fordi dem alltid skal synge bursdagssang. I dag hpet jeg de lot vre, men i stedet ble jeg sunget for TO ganger. Det er koselig og kjempegodt vite at folk bryr seg alts, men jeg liker ikke det fokuset!

Alikevel skal jeg prve og selv gjre dagen s bra som mulig for meg selv, skal prve og ikke vre s veldig negativ og heller smile, selv om det kanskje er et "fake smile".



Strknet blod

Advarsel; kan trigge
















Hun nekter

Det er s jvlig typisk. N nekter mamma for at hun sa at jeg var stygg. Og som vanlig latet hun som om ingenting hadde skjedd etter krangelen. Det er s irriterende. Hun sier at det bare er jeg som har vridd om p det. Og at hun sa "Du ser deg jo selv i speilet hver dag, s du vet jo hvordan du ser ut." For si det snn. Det var IKKE det jeg hrte. Er s irritert, skuffa og lei meg n at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Utrolig nok har jeg klart la vre og kutte meg, mest fordi det ikke har vrt noe tid til det. Fr se hvordan det bli nrmere nattaen. Er som regel da flelsene tar overhnd..



Mamma sa at jeg er stygg

Stygg og at jeg ser jvlig ut. Jeg tror p ho. Endelig er det noen som faktisk klarer vre rlig med meg. Skulle helst sett at det var noen andre enn min egen mor, men samma faen det vel? Kan ikke akkurat si at hun har vrt moren min s veldig mye de siste ra uansett, s hvorfor skal jeg bry meg? Men det srer, det srer s jvlig mye. Ble kalt forbanna drittunge og like etter s er jeg stygg og jvlig. Hvem faen sier snt til sin egen datter? Jo, mammaen min. Ho gjr det. Ho gir fulle faen om jeg blir sra av det. Det har ho alltid gjort. De siste 10 ra, har ikke hun visst en jvla dritt om hvordan jeg fler meg og har det. S da er det jo ikke noe farlig si at jeg er stygg. "Du ser deg jo selv i speilet hver dag uansett, s da vet du vel at du ser jvlig ut? Det eneste du gjr er jo se deg i speilet."

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer av det livet her. Jeg klarer bare ikke lenger. Det er INGENTING ved meg som er bra, s hvorfor i helvete skal jeg leve da? Jeg er ikke verdt en dritt. Ingen av de vennene jeg har, vil egentlig vre venn med meg. De er sikkert bare det for vre snille.

Bilder kommer sikkert senere.

Appene jeg bruker mest

Fler ikke for noe trist og depressivt innlegg akkurat n, fler meg egentlig ganske bra. Har ftt ut litt smerte i dag ogs, men denne gangen gjennom at jeg utvidet ra mine. Er bare 1,6mm eller noe snt, og selvflgelig. Jeg gjr det ikke fordi det er vondt og for at det skal vre en form for selvskading, men fordi jeg har lyst. Det at det gjr litt vondt er p en mte kun en bonus for meg. Det var deilig kjenne litt fysisk smerte, og har flt meg ganske bra etter det. Mulig jeg fler meg annerledes i kveld, men da fr det komme et innlegg til da.

N tenkte jeg fortelle dere hvilke apper p telefonen jeg bruker mest.

Instagram


Facebook


Snapchat


Kik


Jewel Mania


Tamago


Bingo Bash


Hill Climb Racing


Musikk



Dette er vel de appene jeg bruker hvert fall en gang hver dag, er selvflgelig ogs de andre tingene som meldinger, bilder osv..

Music is my everything

I hver eneste mrke og dype dag, er det musikken som redder meg. Det har ikke noe si for meg om sangen er rolig, trist, rocka, energisk ol. lyden av musikk er nok til f meg over p andre tanker. Selvflgelig hrer jeg p tekstene i sangene, det er den andre tingen som hjelper meg masse. Men hvilket humr teksten er i, har ikke noe si. For hver sang har et budskap om at du som hrer p sangen faktisk lever. Ingen sanger jeg hrer p har en tekst som handler om at JEG er dd, eller at jeg ikke er verdt noe. Det er DET som hjelper meg. Det holder meg oppe. Jeg hrer p musikk hele tiden, s fort jeg fr sjansen. Fordi jeg trenger musikk. Jeg elsker synge, men igjen mangler jeg selvtillit. Lurer virkelig p hvor jeg hadde vrt om jeg ikke hadde hrt p musikk og budskapet i sangene, tror ikke jeg hadde vrt her i det hele tatt.










Blood or fear?

Nr jeg kutter meg, s vil jeg ofte at det skal komme mer blod. Nr jeg snakker om problemene og tankene mine, vil jeg gjerne f sagt mer, men klarer ikke sette ord p det. Om jeg kutter dypere blir arret mer synlig, men det kommer enda mer blod. Om jeg graver mer i tankene og problemene mine, fr jeg sagt mer, men da er jeg redd for si for mye. Hjelper det? Nr jeg kutter meg, s hjelper det veldig ofte etter jeg har kuttet meg og resta av dagen, det samme gjelder nr jeg snakker. Dagen etter er alt det samme gamle vanlige dritet. Alt er mrkt igjen dagen etter. S hva er poenget med bruke mange timer p snakke, nr det hjelper akkurat like mye bruke 5 min p kutte seg? Jeg fr akkurat det samma utbyttet av det, s hvorfor gidde bruke mer tid enn jeg m?

Advarsel; sterke bilder
















When you feel used

Regner med det er en del som har opplevd bli brukt fr? Vel, n har jeg det ogs. Jeg trodde ikke jeg skulle fle meg s jvlig, jeg visste det var en sjanse for at jeg ble brukt, men jeg valgte stole p personen. N vet jeg ikke lenger, det gr rykter og det er verst nr du ikke fr bekrefta ryktene. Men jeg trodde ikke jeg skulle fle meg s jvlig dum og teit som det jeg gjr n, og jeg angrer som faen.

Sorry for at bildene blir s sm, men de er hentet fra google. Har ikke krefter og lyst nok til ta bilder selv n. Har mest lyst til og bare gi opp og forlate alt sammen.






The goddamn truth

Jeg unnskylder og finner p unskyldninger HELE tiden. Finner p unskyldninger for hvorfor jeg ikke vil ha gym, finner p unskyldninger for hvorfor en prve gikk rett til helvette, finner p unskyldninger for og ikke trene, finner p unskyldninger for og ikke dra ut med venner. Jeg finner p unskyldninger hele tiden, for alt mulig rart.

Nr sannheten er at jeg ikke har gym fordi jeg har s drlig selvtillit, fordi jeg fler at alle glor p meg og fordi jeg er redd for og ikke prestere.

Sannheten nr en prve gr til helvette er som regel at jeg ikke har hatt krefter og energi nok til ve, eller hodet mitt er fullt av mange andre tanker.

Sannheten nr jeg ikke trener er mye av det samme som gymmen, pluss at jeg som regel ikke orker fordi jeg er utslitt.

Jeg drar ikke ofte ut med venner fordi jeg er redd for hva de synes om meg, at jeg skal drite meg ut eller at jeg ikke er noe morsom eller koslig vre med.

Dette er bare noen av de mange tingene jeg hele tiden finner p unnskyldninger for og ikke gjennomfre. Jeg er lei av det, men samtidig orker jeg ikke tanken p og faktisk gjre disse tingene. Det er slitsomt og jeg gr tom for grunner. Nr det hender, s m jeg bite tenna sammen, utfre tingene og etterp er jeg utslitt. S venter jeg litt og begynner p nytt med de samme unskyldningene igjen.. U T S L I T T.



When do I cut?

Kvalm. Sliten. Hodepine. Muligens feber. Stressa. Bekymra. Skuffa. Redd. Lengsel. Nervs. Uvitende. Irritert. Frustrert. Trist. Lei. delagt i kroppen.
Det er p tider hvor jeg fler alt det her p en gang, hvor jeg fr lyst til kutte meg. Skal jeg si deg hvor ofte jeg fler det her? Hver eneste dag. Resten kan du regne ut sjl.

Jeg har kun et sprsml; Hva kaller man det nr man fler alt det over her p en gang, omtrent hver jvla dag? (Sett bort i fra feberen)













Fear - it can make you insane

Jeg er redd. Jeg er redd for feile. Jeg er redd for drite meg ut. Jeg er redd for at andre ikke skal like meg. Jeg er redd for hva andre synes om meg, enten det er positivt eller negativt. Jeg er redd for at jeg ikke er bra nok. Jeg er redd for at ingen skal se meg, samtidig som jeg ikke vil at noen skal se meg. Jeg er redd for og ikke vre tilstede, selvom jeg egentlig ikke vil vre tilstede. Jeg er redd for at andre skal bli glad i meg, men ogs for at ingen er glad i meg. Jeg er redd for at noen hater meg, selvom det hadde vrt godt om noen andre enn meg selv hatet meg. Jeg er redd for d, men ogs redd for leve. Jeg er redd for vre hjemme. Jeg er redd nr jeg er med ukjente. Jeg er redd for at andre skal se at jeg er redd. Jeg er redd for vise meg fram. Jeg er redd for vre med selv og jeg er redd for vre noen andre. Jeg er redd hele tiden. Jeg er redd for alt. Jeg er redd for verden og verden er redd for meg.




My outfit is cuts and blood

Advarsel; For noen kan dette vre sterke bilder














Orker ikke skrive s mye i dag, kanskje senere i kveld. Fr se.





Hold your head up high



Sangen beskriver vel ca. snn jeg prver "oppfre" meg om dagen. I hvert fall tittelen p sangen da, eller, stort sett hele. Jaja, dagen i dag har vrt som teksta i sangen. Bare prvd og ikke bryte sammen og holdt hode oppe. Har ikke vrt s veldig vanskelig, men det var perioder hvor jeg slet tidligere i dag. Orker ikke skrive s mye i dag, har ikke tid heller egentlig. Skal dusje ogs finne noe ha p meg i kveld. Ungen jeg skal passe kommer i halv seks tiden, s da blir jeg opptatt fram til han legger seg, ogs m jeg lpe videre til bursdag! Det blir sikkert koslig, skal prve s godt jeg kan ha det morro!

Sliten, negativ, sliten

Dagen har vel gtt ca. snn overskriften sier. Enten har jeg vrt sliten, negativ eller begge to p en gang. Det har gtt helt ok i timene, hadde gruppearbeid ganske mye, s da gikk det snn passe greit. Klarte holde fokuset p prosjektet vi hadde og ikke alle andre ting. Friminutta har vrt verst, spesielt det frste. Da var jeg helt stille, og hvis jeg sa noe s var det ikke s veldig positivt. Det var kanskje ikke negativt heller, men man kunne nok se at jeg ikke var noe positiv eller hadde noe energi.

Skulle egentlig trene etter skolen i dag, men jeg orket rett og slett ikke. Kroppen sa bare stopp. Akkurat n er jeg barnevakt, ungen skal sove her til i morgen, s jeg har akkurat lagt han. Tror kanskje han har sovnet ogs. Fra i morgen til sndag skal jeg passe en annen unge. Er vel egentlig helt greit det, angrer litt p at jeg sa ja, med tanke p at jeg er sliten. Men jeg tjener jo penger p det, og det er ikke akkurat de verste ungene passe. Han jeg skal passe i morgen, sove, spiser, er litt ute og sover igjen. S det er ikke noe stress.

Skal ogs i to bursdager i helga, en i morgen og en p lrdag. Det er til to av de beste vennene mine, s jeg m rett og slett bare samle nok energi til dra dit. Har jo kjempelyst til dra og jeg tror det kommer til bli to bra bursdager. Skal prve holde meg s positiv som mulig. Jeg merker ogs at vennene mine skjnner at det er noe med meg for tiden. Jeg kan se det p dem. Er allerede noen som har spurt om det gr bra, og jeg svarer ja. Selv om jeg egentlig har lyst til si nei, for s ligge og grte i armene p noen. Jeg er retten og sletten bare helt utslitt. Har ingen krefter til noen ting, med mindre jeg samler opp. Og hvis jeg gjr noe, s gr jeg p snn sparebatteri. Blir sliten av og hele tiden vre sliten ogs.



Fuck this shit.

Oppveksten min

Alts, jeg husker ikke s veldig mye fra disse rene her, men det er noen hendelser jeg husker ganske godt. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 3 r tror jeg. Hele tiden derfra og utover bodde jeg litt hos mamma og litt hos pappa. Tror dette varte fram til jeg gikk i 2. klasse. Da fikk pappa diagnosen psykisk syk. P den tiden visste ikke jeg hva det var, og jeg tror ikke jeg fikk vite det fr jeg gikk i 4-5. klasse. Jeg husker da at jeg var veldig mye lei meg siden jeg ikke kunne bo hos pappa lenger.

Jeg begynte snakke med helsesstra p barneskolen, husker ikke akkurat nr dette var, men det har ikke noe si. S fikk jeg tilbud om bli med p en gruppe sammen med andre barn som ogs har psykisk syke foreldre. Dette valgte jeg si ja til, og jeg angrer ikke et sekund. Har lrt og opplevd kjempe masse med de som er der og jeg gr der enda. I slutten av 6. klasse og ut 7'ende var jeg litt p feil kjr. Jeg hadde ei venninne som var bestevennen min fram til begynnelsen av 9'ende klasse tror jeg. Bde hun og jeg var nysgjerrige og prvde ut ting. Og en liten periode i 7. klasse var jeg fast ryker. Dette stoppet s fort jeg og venninna med ble tatt p skolen en gang. For hun ga det seg dessverre ikke og hun rmte hjemmefra sommeren til niende klasse. Dette var en vanskelig og tff stund for meg, siden jeg mistet bestevennen min. Hun jeg kunne si absolutt alt til og snakke med alt om, hun som forsto meg best av alle.

Det er vel egentlig fra 8 og utover n det har vrt verst. Jeg begynte forst ting bedre og jeg la merke til snn smtt i niende klasse, at slik det er hjemme, det er ikke normalt. Men jeg turte ikke si noe om det fr n fr jul, siden jeg ikke var sikker. Jeg begynte kutte meg sommeren til 8'ende klasse og fra slutten av 8'ende og fram til n rundt jula, hadde jeg ikke kuttet meg en eneste gang. Jeg har hele tiden, helt siden rundt 3.klasse hatt drlig selvtillit. Alltid redd for drite meg ut, alltid redd for og ikke vre bra nok, jeg har aldri vrt noe spesielt tynn og har alltid hatt litt ekstra fett p kroppen, mens n er det litt for mye fett. Jeg gr hele tiden rundt med et press om at jeg ikke er bra nok, og mye av disse tingene har en del med oppveksten og forholdene i hjemmet her er.

Jeg har kanskje ikke blitt sltt hjemme og jeg har kanskje ikke foreldre som drikker, men det betyr ikke at jeg ikke fler akkurat de samme tingene som en som kanskje har vrt offer for slike ting. Jeg fikk vite nr jeg var liten at faren min er psykisk syk og at jeg ikke kan bo hos han. I tillegg til at kona til pappaen min er et rent helvette. Hun er det vi kaller en typisk ond stemor. Jeg husker s utrolig godt hvor mye ting forandret seg med en gang pappa giftet seg med hun. ALT ble annerledes. Det ble strengere hjemme hos pappa, og mange nye regler. Jeg er veldig kresen nr det kommer til mat, s nr jeg var der, s spiste jeg nesten ingenting. Jeg brakk meg hver gang jeg fikk mat omtrent, fordi jeg ikke likte noe av det. Og pappa gjorde ikke en dritt med det. Han viste ikke noe mer kjrlighet, noe som et barn p den alderen trenger aller mest. Mamma har aldri vist mye kjrlighet, s hver gang jeg fr en trstende klem eller noe, bryter jeg helt sammen. Det blir rett og slett for mye for meg. Jeg mener at da pappa giftet seg med hun, s begynte alt. Jeg mener at det er hennes skyld at pappa er syk og at jeg og broren min ikke bor der lenger. Jeg mener det er hennes skyld at jeg har s drlig selvflelse som jeg har, fordi jeg aldri fikk noe skryt. Bare kjeft. Pappa er fortsatt gift med hun den dag i dag, og hver gang jeg er p besk der, blir jeg like kvalm. Jeg kan virkelig ikke fordra den dama.

Her har dere ogs et klassisk eksempel p mine humrsvingninger, haha. Begynner rolig og jo mer jeg gr inn i oppveksten, jo mer irritert og frustrert blir jeg. Slik er humret mitt hver dag omtrent. Opp og ned, opp og ned.

Jeg har en del bilder fra barndommen, men ettersom jeg nsker vre anonym, kan jeg ikke legge ut de bildene.










Topp 10 sanger

Prver og ikke vre s veldig negativ i dag, bde i "virkeligheten" og her p bloggen. Har gtt ganske greit, har holdt meg litt i bakgrunnen p vennefronten og hvis jeg har sagt noe s har det bare vrt positivt. Dagen i morgen er jeg mer spent p. Er ofte slik at jeg har en bra dag og s er dagen etter ganske jvlig. Men satser p at det gr fint!

N legger jeg ut de sangene jeg hrer mest p for tiden, og ikke bli overrasket om det er mest rolige sanger. Er som regel det, det gr i.

1.


2.



3.


4.


5.



6.



7.



8.



9.



10.


Ogs er det flere sanger, men det her er de jeg hrer p mest n for tiden. Er helt tilfeldig rekkeflge ogs forresten!

Same effect, but still different

I dag har utrolig nok vrt en ganske grei dag. Slet litt med konsentrasjonen i timen p slutten av dagen, men ellers har jeg gjort mer i timene enn jeg pleier, og for meg s er det et ganske godt tegn. Alle de negative tankene har vrt her hele tiden, men de har lagt litt lenger bak i hodet enn det de pleier gjre. Aner ikke om dette er langvarig eller ikke, men da har jeg hvert fall hatt en bra dag i dag (hittil). S fr morgendagen bare bli som den blir. Har en framfring jeg gruer meg veldig til i morgen, men grue meg kan jeg heller gjre i kveld. Har vrt sliten i dag, men det er jeg alltid, s det har p en mte blitt en vanesak.

Senere i kveld kommer jeg til legge ut et innlegg om oppveksten min tror jeg. Eller jeg kommer hvert fall til gjre det klart, kanskje jeg poster det i morgen i stedet. Men et innlegg til skal det komme i dag, kanskje sanger jeg hrer mye p for tiden eller noe slikt:-)









"Behind what you see" dagen i dag

Tenkte komme dagens innlegg om hva jeg fler. Er som regel slike innlegg det vil komme p denne bloggen, men noen ganger kommer jeg sikkert ogs til fortelle kun hva jeg har gjort!

Jeg merket med en gang jeg vknet i dag, at den dagen som sto meg i vente kom til vre den dagen jeg har vrt mest sliten i historien. Og gjett hva? Hittil s stemmer det. Har vrt s utrolig sliteni hele dag, bde i musklene og hodet. Jeg regner med det er en jvlig god blanding av alt som har skjedd i det siste. Jeg fler at jeg er trist, glad, sliten (veldig), trtt, frustrert, skuffet over meg selv, i tillegg til at jeg gr rundt og er veldig usikker og med et forferdelig savn for n person. Rett og slett et rent tankekaos. Samtidig gr jeg rundt og bekymrer meg for alt og ingenting. Mye av det jeg bekymrer meg for har jeg grunn til bekymre meg for. Men det er veldig ofte venner som ogs har det vondt. Alle sier at jeg skal prve ikke tenke s mye p andre sine problemer og heller ta hnd om mine egne. Men jeg er en snn omsorgsperson som ser det med en gang en annen ikke har det bra, og da klarer jeg ikke og bare la det vre.

Var p "mte" med et par damer nede p helsestasjonen i dag ogs, jeg er veldig glad for at disse to finnes, uten dem vet jeg ikke hvor jeg hadde vrt i dag. Har snakket med de siden 4-5 klasse tror jeg. Da jeg frste begynte p en gruppe for barn med psykisk syke foreldre. Det hjalp meg mye da jeg var p den alderen, mens n har det gtt mer videre til ordentlige samtaler. De skal avtale en time med meg, mamma og stefaren min, pga hvordan ting er her hjemme. Stemninga og atmosfren er alltid s anspent og uansett hva jeg lurer p eller vil, er jeg alltid redd for hvordan mamma vil reagere. Hun har en tendens til kun vise sinne, frustrasjon og irritasjon. Jeg savner at hun trster meg nr jeg har det vondt, at hun sier hun er glad i meg og virkelig er en ordentlig mamma p den "flelsefronten". Men n satser jeg p at disse damene klarer hjelpe meg med fikse opp det, kanskje ting blir litt bedre da.

En ting det er viktig at dere som leser husker er at; Det jeg skriver her, er ikke alt som skjer, om dere skjnner det. Ja, jeg kan vre veldig negatvi her, betyr ikke at jeg ikke har gode stunder. Ja, jeg forklarer noen hendelser her, men det betyr ikke at det er alt som ligger bak. Snn som med mamma, det er ikke alt jeg forteller der. Er mye mer enn dere kanskje tror og jeg forteller alt til sin tid og nr jeg vil.

Hadde det morsomt med redigering av bilder som ikke er fult s morsomme i stad, hehe.









Quotes

Quotes som beskriver stort sett hva jeg fler i dag. Kommer et bedre innlegg senere i dag.
Beklager for forskjellig strrelse p bildene, men er ikke noe jeg kan f gjort noe med, siden jeg ikke vet hvordan!















Hei!

Ettersom jeg opprettet denne bloggen sppass sent, s verken orker eller rekker jeg dessverre ikke skrive noe veldig detaljert innlegg i dag. Er ndt til gjre ferdig en engelskoppgave og samle krefter til morgendagen. Dagen i dag har ikke vrt noe spesielt bra, men er samtidig langt i fra en av de verste. P skolen var det en del stress etter som jeg mtte f en lapp slik at jeg kunne g ned p apoteket. Der mtte jeg kjpe noe diverse greier som mtte taes s fort som mulig. Rett etter skolen dro jeg for trene med noen venner og selvflgelig s de dem nye kutta fra i gr kveld. Det var ganske kjipt, men samtidig godt ogs. Etter det har dagen vrt ganske grei, har prvd tenke minst mulig p triste saker og ting, men det kommer alltid opp noe nr det er rolig rundt meg. Jeg merker at jeg er veldig sliten for tiden og kunne gjerne tatt i mot noen ekstra dager fri fra skole om det hadde vrt mulig..

Fra i gr




Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet Mai 2014 Desember 2013 Februar 2013
I know why caged birds sings
Image and video hosting by TinyPic Er en 16 r gammel jente og kommer til vre anonym i begynnelsen i hvert fall. P bloggen her kommer jeg til legge ut litt "dype" innlegg, mye om hvordan jeg fler meg og har det. Bilder vil det ogs komme og noen ganger litt sterke bilder (selvskading). Om du ikke liker det jeg skriver her, s er det ingen som tvinger deg til lese, kommentere eller i det hele tatt vre her inne.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Image and video hosting by TinyPic
hits